Det mange fryktet, men få til slutt trodde ville skje, skjedde faktisk. 23. juni stemte et flertall av den britiske befolkningen for utmelding av EU. Etter 43 års medlemskap blir Storbritannia det første landet som forlater unionen. Dette skaper økonomiske og politiske sjokkbølger i Storbritannia og Europa – er dette begynnelsen på slutten for EU?
Bakgrunn
Cameron er blitt anklagd for å spille russisk rulett med Storbritannias og EUs fremtid ved å spørre folket om fortsatt medlemskap, og det på bakgrunn av partipolitikk. Det var nemlig for å stagge den EU-kritiske fløyen i Tory-partiet at Cameron i et år turnerte europeiske hovedsteder og forhandlet frem fire unntak fra EU-medlemskapet, som deretter skulle stemmes over. Om ikke dette kvalifiserer til russisk rulett, er utvilsomt mye satt i spill.
Økonomiske og politiske konsekvenser
At Storbritannia avvikler EU-medlemskapet, får økonomiske og politiske konsekvenser for landet. Pundets verdi har sunket, finans og næringsliv trues av usikkerheten, og man engster seg for at virksomhet flyttes fra «City» til Dublin, Frankfurt og Paris. Videre skal Storbritannia alene forhandle og forvalte handelsavtaler fremover, noe landet ikke har gjort på 40 år. Cameron går av og Arbeiderpartiet er i full oppløsning. Samtidig risikerer Storbritannia å krympe til England og kanskje Wales.Avviklingen av medlemskapet, og å finne en nye tilknytningsform til EU, kommer til å ta tid og ressurser for begge sider.
EU-samarbeidet vil preges av støy og uro, ikke minst fra høyrepopulistiske partier i land som Frankrike, Nederland, Danmark og Polen, som også ønsker folkeavstemninger. For å redusere usikkerheten i markedet og minimere potensiell smitteeffekt, er EU-lederne og land som Tyskland og Frankrike opptatt av fortgang i utmeldingsprosessen, og ønsker ikke å være for imøtekommende i forhandlingene. Merkel har uttalt at det ikke blir noen tilgang til det indre marked uten aksept for fri bevegelse av arbeidskraft. Kommisjons-president Juncker har gitt ansatte munnkurv til britene utløser artikkel 50, en nødvendig formalitet ved utmelding.
Mens EU presser på for at Storbritannia skal utløse artikkel 50 raskest mulig, forsøker Storbritannia å kjøpe seg tid. Det store spørsmålet er hva slags mandat den nye britiske regjeringssjefen får til å forhandle ny tilknytningsform til EU. Ettersom ukens rådsmøte i Brussel heller ikke ga noen svar, fortsetter spekulasjoner og usikkerhet.
Positive effekter?
Det er noe utfordrende å se de direkte positive effektene av den uoversiktlige situasjonen. Ethvert politisk system kan alltid bli bedre på relevans, transparens og deltakelse – også EU. Det er essensielt at EU driver med ting som oppleves som viktige for unionens innbyggere, og at dette kommuniseres på en forståelig måte. EU-institusjonene, og kanskje særlig medlemslandene, kan definitivt tenkte gjennom hvordan de kommuniserer rundt EU-samarbeidet.
Tendensen til at EU-landenes ledere støtter en viktig men vanskelig politisk avgjørelse i et lukket rådsmøte, for deretter dra hjem og kritisere det samme vedtaket, er svært kontraproduktivt. EU og Europa trenger ærlige og etterrettelige ledere som bedre forklarer at EU består av medlemsland, som sammen med de institusjonene de selv har opprettet utformer politikk på vegne av fellesskapet. Kort sagt må medlemslandene slutte å ta æren for lettsolgt og populær EU-politikk samtidig som de skylder på EU når det gjennomføres upopulær politikk.
Konsekvenser for Norge
Storbritannias utmelding av EU har få umiddelbare konsekvenser for Norge, annet enn at også vi berøres av børsfall og generell uro. På sikt blir det viktig å få til en handelsavtale med Storbritannia, som en av Norges viktigste handelspartnere. Ellers handler mye om hvilken tilknytningsform til EU Storbritannia velger. Det er lite sannsynlig at Storbritannia velger Norges tilknytningsform til EU, all den tid det nettopp var fri flyt av arbeidskraft som drev nei-siden. Som Merkel understrekte, blir det ingen tilgang til det indre marked uten at også fri bevegelse av arbeidskraft inngår.
Skulle Storbritannia likevel gå for en EØS-variant, vil de sannsynligvis forsøke å forandre hva EØS-avtalen består i, slik at kan dette få konsekvenser for EØS som det ser ut i dag. Det fins også en teoretisk mulighet for at norske krefter kan inspireres til noe lignende.
Ingen vet hvor dette ender. Hva som skjer videre, vil påvirke hele Europa, Norge inkludert.