EUs klima- og energipolitikk etter 2020

Energispørsmål fortsetter å være høyt på EUs dagsorden. Illustrerende nok var energi et sentralt tema under EUs vårtoppmøte, der EU-landenes statsledere blant annet diskuterte en mulig felles tilnærming til den omstridte skifergassen – dette til tross for at sentrale EU-land som Tyskland og Frankrike foreløpig har lagt ned forbud mot utvinning.

Prisens økte betydning

Den økonomiske krisen bidrar til dette bildet, ettersom prisen på energi er avgjørende for EUs globale konkurransekraft. Et utslag av økt fokus på pris i en presset krisetid, er blant annet skifergassrevolusjonen i USA som har gjort landet både selvforsynt og mer konkurransedyktige pga tilgang til billig energi, mens EU-landene opplever det motsatte. I tillegg til skifergass, er det tre andre faktorer som preger EUs energipolitikk for tiden; utfasing av kjernekraft i land som Tyskland i kjølvannet av Fukushima-ulykken, økende global etterspørsel som presser energiprisene opp, samt en vedvarende manglende investerings og finansieringsevne i sektoren. Den økte importen av kull, som en side-effekt av skifergassrevolusjonen, skaper også bekymringer over økte CO2 utslipp.

Det er viktig at norske aktører aktivt deltar i debatten om EUs energipolitikk frem mot 2030.

Fremtidens klima- og energipolitikk

Oppi alt dette forsøker EU å utmeisle fremtidens energi- og klimapolitikk som skal bidra til tre mål: lavest mulig pris og dermed størst mulig konkurransekraft, økt forsyningssikkerhet og mindre avhengighet av import, samt økt bærekraft/klima- og miljøhensyn. Det langsiktige målet er som kjent å være karbonnøytrale innen 2050, men hvor går veien dit?

EU har nettopp lansert en høring om EUs politikk etter 2020 og frem mot 2030, dette ikke minst etter press fra industri og næringsliv om forutsigbarhet i forhold til investeringer. Et sentralt tema er hvorvidt dagens konsept med de tre såkalte 20-20-20 målene er vellykket og hvordan tilpasse disse frem mot 2030 i lys av den seneste utvikling. Næringsaktører som Statoil mener ikke overraskende at det er mest fornuftig med ett, teknologinøytralt mål som ikke favoriserer det de omtaler som den sterkt subsidierte fornybarsektoren.

Norge og EU

Gitt Norges tette forhold til EU på det energipolitiske området, blir EUs framtidige politikk av stor betydning, og det er viktig at norske aktører aktivt deltar i debatten om EUs energipolitikk frem mot 2030. Da kommer prissamarbeidssaken ubeleilig. Skillet mellom Statoil og nasjonen Norge er ikke tydelig, og hvem vil lytte til en mulig juksemaker? Påvirkningskraften vår påvirkes neppe heller i positiv retning av den massive norske motstanden mot offshore-direktivet (som sannsynligvis leder til EØS-veto).  Men heldigvis for oss har ikke EU råd til å være for kostbare – EU trenger norsk energi – også i fremtiden.