16 December 2015

Global klimaavtale vedtatt i Paris

 

COP21 (2)12. desember ble en historisk dag da Norge, EU og 194 land ble enige om en global klimaavtale. Nasjonale klimamål som skal oppdateres jevnlig, og et ambisiøst 1,5-gradersmål er noen av punktene avtalen innebærer. Samtidig er de nasjonale utslippsmålene langt fra tilstrekkelige, og er heller ikke bindende.

Nasjonale, men utilstrekkelige, klimamål
For første gang har verdens stater blitt enige om en global klimaavtale om å redusere verdens klimagassutslipp for å begrense global oppvarming. Avtalen etablerer et rapporteringssystem, hvor landene skal utarbeider handlingsplaner for hvordan nasjonale utslippsmål skal nås. Hvert femte år skal disse utslippsmålene gjennomgås, og landene oppfordres da til å heve ambisjonsnivået. Både EU og Norge har som mål å redusere sine klimagassutslipp med 40 prosent innen 2030 sammenliknet med 1990-nivå.

Under toppmøtet ble man også enige om å begrense den globale temperaturstigningen til 2 grader innen slutten av dette århundret, og at man vil etterstrebe et mål på 1,5 grader. Sistnevnte har vært svært viktig for flere av verdens øystater, som står i fare for å forsvinne dersom havnivået stiger. De nasjonale utslippsmålene så langt er imidlertid utilstrekkelige, ifølge FNs klimapanel.

En nylig rapport viser at landenes nåværende bidrag vil bidra til å redusere totale utslipp med 9%, dersom alle de nasjonale målene blir implementert innen 2040. Dette er ikke tilstrekkelig, siden dette samlet sett kun vil begrense temperaturstigningen til 2,7 grader Celsius (og ikke 2) innen 2100. At man heller ikke lykkes i å gjøre de nasjonale utslippsmålene juridisk bindende ses som en ytterligere svakhet, da man er avhengig av effektiviteten på det nye revideringsystemet som skal opprettes. Dette er et nederlag for EU og Norge, som særlig ønsket gjennomslag på dette punktet.

EU og Norge med i “høyambisjonsgruppe”
Under konferansen i Paris så man imidlertid en ny gruppering av stater bli til, som alle ønsker mer ambisiøse klimatiltak. Denne såkalte «high ambition coalition» bestod av EU, USA, Japan, Canada, Brazil, Mexico, Colombia og en rekke andre utviklingsland. Sammen utgjorde disse vesentlig politisk tyngde i forhandlingene, og greide til slutt å påvirke flere av de fremvoksende og mer tilbakeholdende økonomiene som Kina, India og Saudi Arabia, til å signere klimaavtalen.

Den nye klimaavtalen er tilgjengelig for nedlasting her.

Share