Kommisjonens fremste politiske prioritet er European Green Deal, som representerer en plan for hvordan EU kan bli verdens første klimanøytrale kontinent innen 2050. Dette er en sentral strategi for at EU skal oppfylle sine forpliktelser i henhold til Paris-avtalen. Som del av European Green Deal har EU bestemt seg at de skal kutte 55% av sine utslipp innen 2030. I den forbindelse lanserte de Fit for 55 pakken med flere lovforslag som skulle realisere kuttene. De aller fleste av disse lovforslagene vil gjelde for Norge også gjennom EØS-avtalen. Men etter hvert som lovforslagene blir omgjort fra lovforslag til faktiske lover har Norge falt bakpå.
Kvotehandel, karbonlekkasje og karbontoll
EU sitt kvotehandelssystem (ETS – EU Emissions Trading System) setter et tak på utslipp innenfor det som kalles kvotepliktig sektor. Dette er i stor grad energikrevende industri, som aluminium-, sement- eller stålproduksjon, men gjelder også luftfart. Fra nyttår 2024 skal det også gjelde for skipsfart.
Norge er en del av dette kvotesystemet (ETS) og i dag presenterte Klima- og miljøminister Espen Barth Eide forslag i endringer i klimakvoteloven for Stortinget slik at man kan inkludere klimakvotene på skipsfart også i Norge.
Utslippstaket er en øvre grense for utslipp, og man må kjøpe utslippskvoter for å «få lov til» å slippe ut drivhusgasser. Over tid skal utslippstaket ned, og da vil også prisen på utslippskvotene øke. Det vil altså bli dyrere å slippe ut drivhusgasser.
Gjennom kvotehandelssystemet vil Europeiske bedrifter vil få stadig høyere produksjonskostnader, noe som øker insentivene for å utvikle løsninger som reduserer utslipp. Men det risikerer også å svekke europeiske bedrifters konkurransekraft. Da risikerer man en situasjon der utslippene flyttes istedenfor å kuttes. Dette har blitt døpt «karbonlekkasje».
Karbonlekkasje kan skje gjennom to mekanismer:
- at europeiske bedrifter velger å flytte produksjonen sin til land utenfor EU hvor de slipper å betale for utslipp.
- at konkurrenter fra land utenfor EU, som ikke betaler for utslipp, vinner markedsandeler på det europeiske markedet.
CBAM (Carbon Border Adjustment Mechanism), også kalt karbontollen, er en toll på utslippene til aktører i kvotepliktig sektor som produserer utenfor EU, men som selger på det europeiske markedet. Dette skal demme opp for den økte konkurransekraften til ikke-europeiske bedrifter.
Prøveperioden for CBAM startet 1. oktober og skal vare ut 2024. Norge er ikke med fra start.
Det er fordi det har tatt tid å avklare EØS-relevansen til CBAM. Norske industriaktører som blir rammet av CBAM har påpekt svakheter med ordningen. For eksempel det at man ikke får frikvoter dersom man eksporter til land utenfor EU.
Norge er ennå ikke med
Det betyr ikke at de har avvist ordningen. Tvert imot. I industrien har det vært større interessere for å endre ordningen enn å avvise den.
Både LO og NHO har ønsket at Norge skal slutte å krangle på EØS-relevansen og istedenfor slutte seg til ordningen for å sikre forutsigbarhet for norske aktører. Ifølge dem er det ikke hensiktsmessig å stå utenfor CBAM samtidig som man tar del i ETS.
Grunnen til at ETS nå oppdateres mens regjeringen fortsatt er stille om CBAM, er fordi ETS og CBAM ligger under forskjellige departementer.
Det foregår også forhandlinger mellom Norge og EFTA landene for å få alle de relevante elementene i Fit for 55 inn i EØS-avtalen, men det er mye som skal avklares. Dette har tatt lengre tid en ventet. Heller ikke forrige forhandlingsmøte mellom partene i september førte til noen tydelige avklaringer. Derfor har ikke Norge rukket å være med i CBAM fra starten.
Det er flere gode grunner til at å prøve å komme i mål med forhandlingene. Full tilgang til det interne markedet til EU avhenger av at flere av lovforslagene i Fit for 55 er i orden.
Full deltakelse i ETS og CBAM sikrer like konkurransevilkår samt tilgang til viktige støtteordninger fra EU, som Den europeiske hydrogenbank, som er finansiert av kvoteinntekter.