Søndag 15. oktober strømmet polakkene til valgurnene. Det var lange køer over hele Polen, både i by og på bygd. Også på ambassadene i utlandet sto folk i kø i timevis for å stemme. Hele 75% av landets stemmeberettigede avga sin stemme. Det er den høyeste valgdeltakelsen i Polen noensinne.
Vi må tilbake til 4.juni 1989 for å nærme oss slike tall. I landets første demokratiske valg siden 1920, tok millioner til gatene over hele Polen. De hevet stemmen mot Moskvas autoritære grep, de stilte krav til revolusjon, og de brukte den demokratiske stemmeretten sin. Svaret til Moskva var tydelig. Over 40 år i Sovjetunionen skygge under kommunistregimets jernhånd var nok. Nå var det demokratiets tur.
Av de 63% oppmøtte stemte flertallet for løsrivelse fra Sovjetunionen, og Polen ble østblokkens første demokratiske land. Fagforbundet Solidaritet, med elektrikeren Lech Wałęsa i front sikret 160 av 161 seter i det polske «underhuset», og 92 av 100 seter i senatet.
Det var resultatet av en årelang kamp, som viste at det umulige var mulig.
Polens triumf ble en inspirasjon for hele østblokken, og frigjøringsbevegelsen spredte seg som ild i tørt gress. Folk strømmet ut i gatene i Budapest og Bucuresti for å demonstrere. Østerrikerne og ungarerne rev ned piggtråddekkede grensegjerder som skilte øst og vest. I Tsjekkoslovakia ble den fredelige “fløyelsrevolusjonen” igangsatt, og i Berlin falt muren.
Den 9. desember 1990 vant Lech Wałęsa presidentvalget og ble Polens første fritt valgte statsoverhode på 63 år.
Demokratiet kom ut som seierherre.
Det viktigste valget siden 1989
Nå, 34 år senere, i oktober 2023, sto polakkene igjen overfor et avgjørende og uhyre viktig valg. Etter åtte år med et regime som systematisk har undergravd landets demokratiske verdier, begrenset uavhengigheten til domstolene og mediene, innført Europas strengeste abortlover og etablert såkalte ‘homofrie soner”, sto nasjonen igjen ved en korsvei.
Skulle de la demokratiet smuldre opp, eller skulle de finne veien tilbake til demokratiet og Europa? Da Donald Tusk (leder for det største opposisjonspartiet, Borgerplattformen) deltok i den største demonstrasjonen i Polen siden 1989 var han svært tydelig.
– Vi er samlet her i dag så hele Polen, hele Europa og hele verden kan se hvor sterke vi er, og hvor mange av oss som forberedt på slåss for frihet og demokrati, på samme måte som for 30 og 40 år siden, sa Tusk til de 500.000 demonstrantene i sommer.
Det er ikke uten grunn at valget har blitt beskrevet som det viktigste siden 1989.
Og da valgresultatet ble kunngjort sent mandag kveld, var svaret fra polakkene nok en gang tydelig. Åtte år med populistiske og anti-demokratiske PiS (Lov og Rettferdighet) med Jarosław Kaczyński i front var nok. Det blir regjeringsskifte. Borgerplattformen, med tidligere EU-president Donald Tusk i spissen fikk 30,7% av stemmene, og har sammen med Tredje vei (14,4%) og Nye venstre (8,6%) kommet i en maktposisjon med 249 mandater av 460 mulige.
PiS (Lov og Rettferdighet), fikk 35,4% av stemmene, mens deres eneste mulige samarbeidspartner fra ytre høyre, Konføderasjonen fikk, 7,2% av stemmene. Det gjør at de til sammen får 211 mandater.
Betydningen for EU
Demokratiet trakk altså nok en gang det lengste strået. Det er gode nyheter for både EU og Norge.
Under PiS’ styre har forholdet til EU og to av Europas mektigste land, Tyskland og Frankrike, surnet kraftig. I senere tid har også PiS lagt seg ut med myndighetene i Ukraina og sådd tvil om deres solidaritet med Kyiv. Det er naturligvis ikke populært i Brussel.
I desember 2017, etter at PiS gikk til frontalangrep på domstolenes uavhengighet, iverksatte EU artikkel 7 av Europatraktaten, som kunne resultere i at Polens stemmerettigheter i EU ble suspendert. Det var første gang artikkel 7 ble iverksatt. Og siden i fjor har EU suspendert mer enn 350 milliarder kroner i EU-midler på grunn av den omstridte reformen som ga regjeringen kontroll over domstolene.
Denne trenden håper EU nå at skal snu, og det ser altså nå ut til å skje.
Donald Tusk er som sagt svært EU-positiv og har vært tydelig på at han vil gjøre de nødvendige endringene som skal til for å bedre forholdet til resten av Europa. Det kan bety 350 milliarder kroner “inn på konto” i Warsawa om kort tid.
De puster nok lettet ut i Paris, Berlin, Kiev og Brussel nå.
Gode nyheter for Norge og EØS-midlene
Som nevnt ovenfor, er dette også svært gode nyheter for Norge.
Norge har lagt igjen mye penger i Polen de siste 20 årene gjennom EØS-midlene.
EØS-midlene er penger som skal bidra til å redusere sosiale og økonomiske ulikheter i Europa. Fra 2004 har støtten vært samlet i to ordninger som til sammen utgjør EØS-midlene. Den ene ordningen er finansiert av Norge alene (Norway Grants), mens den andre ordningen (EEA Grants) også inkluderer bidrag fra Island (3 prosent) og Liechtenstein (1,2 prosent). Norges andel utgjør totalt i underkant av 98 prosent av begge ordningene sett under ett.
Polen er største mottaker av EØS-midler, med en pott på 809,3 millioner euro for perioden fra 2014 til 2021. Det tilsvarer nærmere 9,4 milliarder kroner med dagens kurs. Fra 2004-2021 har Norge gitt mer enn 19 milliarder kroner til Polen gjennom EØS-midlene.
Pengene går til prosjekter som:
- grønn innovasjon og næringsutvikling i samarbeid med norske bedrifter
- økt forskningssamarbeid mellom Norge og Polen
- miljø-, energi- og klimatiltak, inkludert fokus på karbonfangst og lagring
- politisamarbeid og innsats mot vold i nære relasjoner
- økt dialog og samarbeid mellom myndigheter, arbeidstakere og arbeidsgivere
- kulturarv og kulturutveksling
Målet med programmene er å bidra til sosial og økonomisk utvikling i Polen og styrke norsk-polsk samarbeid. Men i likhet med EU sine midler til Polen har det vært en del trøbbel med EØS-midlene de siste årene. Det har vært mye krangling rundt forvaltningen av pengene.
Et krav Norge stiller når de deler ut EØS-midlene er at de skal forvaltes av uavhengige organisasjoner. Det ville ikke den polske regjeringen med PiS i spissen gå med på i 2017. De ville heller kontrollere midlene selv. Dette kunne ikke Norge akseptere og forhandlingene gikk i stampe. Det samme skjedde i Ungarn, som også har gått i en autoritær retning det siste tiåret
Samarbeidet ble ytterligere satt på prøve i 2020, da PiS innførte såkalte “homofrie” soner i mer enn 100 kommuner, fylker og byer i Polen. Da strupet den norske regjeringen og de andre EØS-landene midler til alle de berørte områdene.
Den positive utviklingen med en mer demokratisk og Europa-vennlig regjering i Polen er gode nyheter for Norge, spesielt med tanke på samarbeidet knyttet til EØS-midlene.
Polen har blitt en viktig alliert for Norge
Viktigheten av demokrati i Polen strekker seg imidlertid utover EØS-midlene. Som NRK skriver denne uken; Polen er i ferd med å bli en svært viktig militært alliert og handelspartner for Norge. Polen har hatt den nest høyeste økonomiske veksten i verden de siste 30 årene, kun bak Kina. Økonomien har vokst 800%.
Polen er også i ferd med å bli en betydelig militærmakt.. De har blant Europas sterkeste militærstyrker, skriver Politico, og blir en stadig viktigere NATO-partner for Norge, spesielt nå med vår aggressive nabo i øst.
Også i næringslivet knytter Norge og Polen sterkere bånd. Polen er i dag det største eksportmarkedet for norsk sjømat, og det viktigste markedet i Europa for norsk forsvarsmateriell. Gass blir eksportert gjennom Europipe II og Europipe, og Polen kommer til å bli en viktig nasjon i den voksende havvindsnæringen, hvor Equinor har eierandeler i to prosjekter på polsk sektor i Østersjøen.
Polen er med andre ord en svært viktig partner for Norge på flere flater. I tillegg er vi i Norge tjent med at konfliktnivået internt i EU, og da særlig mellom Warszawa og Brussel er så lavt som mulig.
I så hensende er det nylige valget gode nyheter sett med norske øyne.