I år er det valg i EU og det innebærer at både Europaparlamentet og den politiske ledelsen i Europakommisjonen kommer til å se annerledes ut etter sommeren og utover høsten.
I forkant av valg er det naturligvis også valgkamp. Nåværende president i Europakommisjonen, Ursula von der Leyen, har annonsert at hun stiller til gjenvalg. Men, i forbindelse med en tale i februar ble hun kritiserte da hun uttalte at «jeg stilte til valg i 2019 fordi jeg tror på Europa».
Grunnen til at dette utsagnet ble lagt merke til er at Ursula von der Leyen egentlig ikke stilte til valg i 2019. Men hvordan kan det ha seg at noen går baklengs inn i det som er EUs mektigste verv? Hvordan blir egentlig Kommisjonen styrt, og hvordan havner ledelsen der?
Kollegiet, EUs regjering
Europakommisjonen er EUs utøvende organ. Det vil si at det er Kommisjonen som har rett til å utforme og forslå lover i EU. Den har også andre roller å fylle. Det er for eksempel Kommisjonen som er ansvarlig for å håndheve sin egen lovgivning, sørge for at den blir riktig implementert i medlemslandene, forvalte budsjettet til EU og representere EU internasjonalt.
På mange måter kan Europakommisjonen sammenlignes med en regjering. I sin essens er det et enormt byråkratisk apparat, som er delt inn i ulike Directorate-Generals (DG). De ulike DG-ene har ansvar for hvert sitt politikkområde og kan sammenlignes med norske departementer. Det finnes for eksempel et DG for energi (DG ENER), et DG for landbruk (DG AGRI) og et DG for konkurransepolitikk (DG COMP).
Til sammen finnes det 33 slike DG-er. PÅ lik linje med departementene i Norge, har hvert DG en politisk ledelse, anført av en Europakommisær. EU sine Kommisærer kan best sammenlignes med statsråder i Norge, og er den øverste politiske lederen av et (eller flere) DG.
De 33 DG-ene fordeles på 27 kommisærer. En for hvert medlemsland. Gruppen av kommisærer, som kan sammenlignes med en norsk regjering, kalles Kollegiet av Kommisærer (College of Commissioners).
Men det å komme fram til dette kollegiet er en kontroversiell prosess.
Parlamentet er nøkkelen, men medlemslandenes regjeringer har sitt å si
Utvelgelsen av en Europakommisær skjer litt ulikt fra medlemsland til medlemsland. Det vanligste er at landets regjering nominerer en kandidat som blir presentert for Europaparlamentet og må godkjennes av forsamlingen.
Presidenten av Europakommisjonen er Kollegiets leder, og dermed også Europakommisjonens politiske leder. Dette er regnet som den mektigste posisjonen i EU, og har derfor en annen utvelgelsesprosess en resten av Kollegiet.
Valget av en ny Kommisjon skjer hvert femte år etter at det har vært valg i Europaparlamentet. Europaparlamentet er EUs folkevalgte forsamling, hvor hvert medlemsland har et visst antall seter og velger inn sine egne politikere.
Disse politikerne har en partitilhørighet i sine hjemland, og i Europaparlamentet samler de ulike nasjonale partiene seg i grupper.
Europarådet, som består av regjeringslederne til alle EUs medlemsland, blir enige seg imellom om en kandidat fra den største partigruppen i parlamentet som de nominerer til presidentvervet. Dette er en prosess som ofte er preget av hestehandler og motstridene interesser blant de ulike statslederne.
Spitzenkandidat, et ærlig forsøk…
Forrige valg i 2019 ble det prøvd ut en ordning hvor alle partigruppene på forhånd pekte ut en såkalt «spitzenkandidat», altså en kandidat til presidentvervet. Det ble satt opp TV-debatter mellom kandidatene, som fikk fremtredende roller som kan minne om det å være partileder, bare på europeisk nivå.
Partigruppen EPP (som norske Høyre er assosiert med) endte opp med flest seter under valget. Likevel kunne ikke statslederne i Europarådet komme til enighet om å nominere deres spitzenkandidat, Manfred Weber, til vervet som president for Kommisjonen. Ei heller kunne de bli enige om spitzenkandidaten fra S&D (som AP er assosiert med), Frans Timmermanns.
… men forkastet i siste liten
Da ble det kaos og hestehandel. Etter mye fram og tilbake ble det enighet om at Tysklands daværende forsvarsminister, Ursula von der Leyen, fikk nominasjonen fra Rådet og ble senere godkjent av Europaparlamentet. Alle spitzenkandidatene, som hadde investert i å drive valgkamp, og alle velgerne som hadde stemt for å få fram den kandidaten de ønsket, ble totalt tilsidesatt i det intrikate EU-systemet.
Slik er prosessen med å danne Europakommisjonen: en kompleks blanding av nasjonale interesser, politiske forhandlinger og demokratiske innspill via Europaparlamentets valg.
I og med at Europakommisjonen er grunnmuren i EUs utøvelse av makt, er utvelgelsen av dens politiske ledelse ofte kritisert for et dundrende demokratisk underskudd hvor valget i beste fall forblir veiledende. Valget av Ursula von der Leyen i 2019 illustrerer denne kompleksiteten, hvor politisk hestehandel mellom nasjonale myndigheter overstyrte den planlagte prosessen med spitzenkandidater.
Til tross for den utfordrende utvelgelsesprosessen så forblir Europakommisjonen den mest sentrale aktøren i europeisk politikk.