Å bli EU-medlem er en komplisert prosess som tar lang tid. Når søkerlandet oppfyller strenge vilkår for medlemskap, må EU-lovgivning implementeres på alle områder.
Den 28. februar 2022, fire dager etter at Russland invaderte Ukraina, ba den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyy om umiddelbart opptak til EU.
Europakommisjonen svarte med å anbefale at Ukraina innvilges kandidatstatus (sammen med Moldova), og i juni godkjente de 27 EU-lederne enstemmig anbefalingen. Men veien til fullt medlemskap vil sannsynligvis være lang og vanskelig.
Hvordan bli medlem av EU?
Alle europeiske land som oppfyller vilkårene for medlemskap kan søke om å bli med i EU. Disse forholdene kalles København-kriteriene. Landet skal blant annet ha en fungerende markedsøkonomi, være et stabilt demokrati, følge rettssikkerheten, innføre alle EU-regler og være forberedt på å ta i bruk euro.
Å bli medlem av EU er med andre ord en kompleks prosedyre som ikke skjer over natten. Et land som ønsker å bli med i EU sender en medlemssøknad til Rådet, som ber Kommisjonen vurdere om landet er i stand til å oppfylle vilkårene for medlemskap. Dersom Kommisjonen er for, må Rådet da bli enige om et forhandlingsmandat. Deretter starter medlemsforhandlingene formelt. Ett område om gangen behandles.
På grunn av den enorme mengden EU-regler som kandidatlandene må implementere i sine nasjonale lovverk, tar det lang tid å avslutte forhandlingene. I gjennomsnitt kan tiltredelsesforhandlinger ta opptil fem år, men «tidsrammen er bundet til landets evne til å oppnå de nødvendige nasjonale reformene og vil også avhenge av den politiske viljen fra alle sider», forklarer forskningsgruppen UK in a Changing Europe, i en analyse fra mars 2020.
I noen tilfeller kan det gå raskere, for eksempel ved innlemmelsen av Østerrike, Finland og Sverige. Men for det nyeste medlemmet av EU, Kroatia, tok prosessen nesten åtte år.
Flere kandidater
Før Russlands invasjon av Ukraina var det fem EU-kandidatland: Tyrkia (siden 1999), Nord-Makedonia (siden 2005), Montenegro (siden 2010), Serbia (siden 2012) og Albania (siden 2014). I teorien kan enhver kandidat umiddelbart starte formelle forhandlinger, men i praksis er det ingen garanti for at det vil skje raskt. Når det gjelder Tyrkia, for eksempel, startet forhandlingene først i 2005, men prosessen har siden stått stille.
Hva med et land i krig?
For Ukraina er symbolikken om å ha en EU-fremtid viktig, men det kan også skape falske forhåpninger. Åtte EU-medlemmer har støttet Zelenskyys appell om en fremskyndet prosess, men “med mindre EU drastisk revurderer sine opptakskriterier for medlemskap, vil mange i Ukraina garantert bli skuffet”, påpeker Council on Foreign Relations.
Inn i EØS-avtalen
Når et land blir fullverdig EU-medlem må dette også innlemmes i EØS-avtalen. Vår egen direktør, Runa, har tidligere jobbet med en slik prosess.
– Dette er en tidkrevende og komplisert proseess, som vil ta flere år, forteller hun.
En union i vekst
Mange vil hevde at EU har vært en stabiliserende kraft i Europa, og støttet land som Hellas, Spania og Portugal i overgangen fra diktatur til demokrati. Det samme gjelder de tidligere sovjet-okkuperte landene i Øst-Europa. EU har utvidet seg først og fremst fordi land i utkanten av Europa, som de fleste er relativt små, har følt at deres interesser ble bedre ivaretatt som en del av unionen. I kontrast til de små landa som tidligere har blitt fullt medlem, er Ukraina et stort land, som kan få mye innflytelse.
Les mer:
https://www.cfr.org/in-brief/ukraine-could-become-eu-member-what-would-mean
.