Mandag denne uken ble Net Zero Industry Act vedtatt i EUs ministerråd. Reguleringen har som formål å tilrettelegge for utviklingen av et grønt industrieventyr i Europa.
For til tross for at Europa sikter på å være verdens første karbonnøytrale kontinent, står det dårlig til med den grønne industrien.
Green Deal legger føring, som vanlig
Gjennom EUs Green Deal, Kommisjonens store satsning for å gjøre Europa karbonnøytralt innen 2050, skal Europa gjennomgå en betydelig omstilling i de neste drøye 25 årene.
Det skal elektrifiseres det som elektrifiseres kan, og kraftproduksjonen skal gå fra å hovedsakelig være basert på fossile kilder som gass og kull, til fornybare kilder som sol og vind. Dette krever store og kapable verdikjeder som klarer å matche den brått økende etterspørselen.
For å dra nytte av all denne fornybare kraften vil det kreves enorme investeringer i strømnett og kanskje enda viktigere, enorme framskritt i batteriteknologi.
For det som ikke kan elektrifiseres, trenger man utvikling og kapasitetsbygging i andre energibærere, som for eksempel hydrogen.
Europa ikke lengst framme
Vi ser tidlige tegn til denne utviklingen. De siste årene har Europas fornybare kraftproduksjon økt, og et gjennomsnittlig EU-land har 23% fornybarandel i deres energiforbruk.
Men, som Europakommisær for EUs indre marked, Thierry Breton, er EU fortsatt en nettoimportør av grønn teknologi. Til tross for at EU har avsatt 300 milliarder euro til grønne investeringer går det i det store og det hele til vindmøller og solcellepaneler som er produsert utenfor Europa.
Det sentrale spørsmålet er, hva bør vi investere i? Vindmøller, eller vindmøllefabrikker.
Bretton og EU mener i økende grad det andre. Det er særlig to hensyn som spiller inn i deres tankegang.
Det ene er økonomisk. Dersom produksjonen av grønn teknologi foregår i India, USA eller Kina, ender Europa opp som kunder i verdikjeden. Vi får altså ikke dra nytte av den verdiskapingen som skjer i verdikjedene gjennom blant annet arbeidsplasser og leverandørindustrier. Bretton sier selv at EUs Green Deal kan ende opp som et program for europeisk velferdsoverføring til Kina.
Det andre er sikkerhetspolitisk. Tiden etter invasjonen av Ukraina har demonstrert viktigheten av stabil tilgang på rimelig energi. I EUs strategiske plan (REPowerEU), nevnes produksjon av fornybar energi på det europeiske kontinent som en viktig bidragsyter i å sikre europeere tilgang på energi.
Men dersom Europa ikke har kapasitet til å bygge og vedlikeholde anleggsmidlene som står så sentralt i deres egen energipolitikk, da vil igjen europeisk energitilgang være i utenlandske hender.
Det er dette scenarioet den nylig vedtatte Net Zero Industry Act prøver å forhindre. Det handler ikke lenger bare om klima i Brussel. Det handler også om konkurransedyktighet og Europas evne til å beholde en posisjon med innflytelse i det nye geopolitiske verdensbildet.
Hvor (og når) kommer Norge inn
NZIA er merket som EØS-relevant fra EU sin side, og Næringsdepartementet jobber nå med å avklare Norges posisjon på forordningens EØS-relevans.
«Vi prioriterer dette arbeidet høyt og håper å ferdigstille denne vurderingen innen kort tid».
Det sier næringsminister Cecilie Myrseth (AP) til NTB. Tidligere næringsminister Jan Christian Vestre viste på sin side til Norges Grønne Allianse med EU da han argumenterte for at Norge burde innlemme regelverket.
NZIA har nemlig mange likheter med den norske regjeringen sin satsning på grønn industri, blant annet på hydrogen, batteriproduksjon og havvind. Kanskje viktigst av alt er NZIA sitt fokus på karbonfangst- og lagring (CCS). Dette er en bransje hvor Norge både har satset inn mot i lengre tid, og hvor både teknologi, kompetanse og natur er på vår side.